Roadtrip part 7

Her kommer den siste etappen i vår USA-reise, om enn litt sent. Vi har brukt litt tid på å lande etter en himmelsk ferie!

New York var siste stopp på turen og på lørdag kveld ankom vi byen som aldri sover. Det må nesten sies at det var flaks vi fant hotellet, for makan til smal hotellinngang. Den var lite synlig for det utrente øyet. Etter at vi hadde fått i oss litt mat, la vi oss tidlig, slik vi pleier å gjøre på lørdager...

Da søndagen grydde sto vi opp for å innta frokosten i etasjen under. Der ble vi vitner til et mulig utgangspunkt for en storbrann. Det tok fyr i en muffins som ble sendt igjennom bageltoasteren. Et kvinnemenneske ble observert da hun i god tro la muffinsen inn i varmen (Kvinnemennesket var ikke en del av vårt reisefølge. red anm.). Flammene stod og fire norske jenter kunne opplyse at å kaste vann på toasteren neppe var noen god idé. Vi ble også opptatt av å roe ned en liten norsk jente som synes det hele ble i overkant dramatisk. Hotellet ble etter hvert evakuert, men til vår store skuffelse, og resepsjonistens fortvilelse, fikk vi ikke noe besøk av New York's Finest.

Vår første post på programmet var Emipre State Building. Den 102 etasjers bygningen er for tiden New Yorks høyeste, i og med at tvillingtårnene falt etter den tragiske hendelsen for snart ti år siden. The Freedom tower er under bygging og skal bli høyere enn the Empire, men foreløpig så er det slik ståa er. På gata utenfor ble vi overtalt til å kombinere billetten til utkikkstårnet med en billett til en Sky Ride – en festelig simulator med tur over Manhattan. Festelig sa han, svindel, sa vi. Kevin Bacons røst kunne ikke redde den avdankede grafikken og lite stimulerende simulatoren. Men utsikten fra toppen var fin. Og vi fikk se New York fra alle sider. Senere – under en sight seeing tur rundt omkring på Manhatten lærte vi at for nye landsmenn var navnet på det høye bygget «emberresing building» med rulle-«r». Hadde vi ikke visst hvilket bygg det var snakk om og hatt slik en kunnskap om USAs mange høye bygninger, tror jeg vi hadde benyttet emberresing-navnet den dag i dag. I tillegg fant vi navnet særdeles passende etter den flaue Bacon-simulator-opplevelsen kun få timer tidligere.

Etter å ha spenda en god del «big-buggs» (som betyr penger ifølge Elisa..) på shopping, gikk turen videre til Broadway og «Mamma Mia». Fantastiske sangprestasjoner og FANTASTISKE magemuskler på en av de mannlige skuespillerne! Vi må innrømme det var noen av scenene hvor samtlige mistet litt fokus på selve forestillingen... Kvelden ble avsluttet med tidenes dessert før vi tok kvelden på hotellet.

Dagen derpå kom vi oss tilslutt frem til JFK etter et par togbytter, og fikk gjort siste shopping og Starbucksinntak før vi dro hjem til gode gamle Norge. Og alle var enige om at det hadde vært en superdupermegafantastiskfin tur!

Roadtrip part 6

Didn't nobody tell you, the house will always win.
Welcome to fabulous Las Vegas!

Turen gjennom ørkenen mot Las Vegas gikk så det suste, helt til vi kom over nok et outlet. Der ble vi en stund og dollarene fikk bein å gå på. Igjen.

Så kunne vi se lyset i det fjerne. Vi skrudde på «Viva Las Vegas» på stereoen og mens Elvis sang filmet vi vår entre til Sin City. Bare at det ikke var det likevel. Byen hadde kanskje kommet litt brått på og var litt liten til å inneha 1.8 millioner innbyggere, men vi lot oss lure. Det viste seg å være et velkomstområde som markerte inngangen til Nevada. Jukse-Las Vegas.

Da det virkelige Las Vegas dukket opp noen gode miles etterpå skjønte vi jo hvor feil vi hadde tatt, for makan til lys og leven. Klokka var nærmere elleve og man kunne ane at kvelden bare såvidt hadde begynt. For oss var kvelden mer enn overmoden for senga, i og med at vi hadde planer om helikoptertur til Grand Canyon omtrent når sola stod opp. Så vi sjekket inn på Palazzo og lot oss imponere av suiten vår i 33 etasje, før vi lot hodet treffe puta og sovnet. Det bør forresten nevnes at på Palazzo har de styr på teknikken. Der har de sensorer som gjør at gjenstander fra minibaren og snacksen som rommet tilbyr blir fakturert på rommet så snart de forlater sin opprinnelige plass. Vi spurte pikkoloen vår om hvordan det hele hang sammen. Vi trodde han tullet. Helt til de ringte oss fra resepsjonen og kunne fortelle oss at vi ikke hadde blitt fakturert for den Gourmet Chocolate boksen Elisa Beate hadde kikket på i litt for mange sekunder.

Etter en veldig kort natt, krabbet vi oss opp til en shuttlebuss som skulle frakte oss til helikopterbasen litt utenfor Las Vegas. Der ble vi møtt av en grom guide som fløy oss sikkert over Grand Canyon. Han var glad for at det var torsdag og for at han hadde med seg så søte jenter – det var nemlig «change women for beer-day» hos de lokale indianerne. Og han kunne få helikopteret fullt av øl, mente han. Heldigvis for oss ble det ikke noen byttehandel, men vi ble servert mange nyttige fun-facts. 100 menn døde under byggingen av Hoover Dam, The Strip i Las Vegas er med 80 prosent belegning på hotellene det tettest befolkede området i verden, det spises mer sjømat i Vegas enn noe annet sted i USA og Grand Canyon ble visst gravd ut av flere tusen kinesere og ble ferdig først i forrige uke. Helikopterturen var flott og forholdene fine, og utsikten upåklagelig!

Forøvrig kan man si at Vegas er Vegas og her er det helt Texas. Kasinoer er noveralt, lettkledde damer overalt, digre palasshoteller overalt. Og ikke minst er byen full av kuriositeter – berg og dalbaner på toppen av digre hotelltårn, New York i miniatyr, fonteneshow, vulkanutbrudd og innendørs kanaler. Venezia i miniatyr var en del av vårt hotellkompleks og for et kompleks det var. Vi benyttet oss av fasilitetene (ja, med unntak av den sensorbelagte snacksen), både bassenger, enarmede banditter, shopping, restauranter og nattklubber. På nattklubbfronten gjorde vi relativt korte entreer. Det skal sies at mye av det vi ble vitne til der inne var MEGET spesielt.

Vi må vel nesten si at et av høydepunktene på turen var fonteneshowet utenfor Bellagio, kjent for mange fra sluttscenen i Ocean's 11. Og når fontenene danset til «I'm proud to be an American» koste oss glugg i hjel. Sangen ble gjenstand for allsang resten av oppholdet.

I Vegas møtte vi Ole. Det var skikkelig koselig. Vi fikk lurt ham opp på rommet under påskuddet at han kunne få se på utsikten vår. Han var lett å overtale. Han var tross alt med på «alt som er gøy»...

Roadtrip part 5

I Los Angeles er det sol og det er sommer og det er 4^th of July. Vi begynte feiringen med å legge oss til på Venice Beach. Venice er «den andre stranden». Ikke den hippe og den kule Santa Monica Beach, men den stranden med laid back stemning og et litt småsært klientell. Etter en frokost på en fortausrestaurant var grillingen i gang. Sola i LA er sterk og sterkere enn sterkest, slik at flere av oss, om ikke alle, opplevde å bli i overkant godt stekt. Brent barn skyr tydeligvis ikke ilden.

Etter noen timer tenkte vi at vi skulle gå innom hotellet og freshe oss opp for selve 4^th of July feiringen. Vi tok turen innom en italiensk restaurant hvor det etter inntatt mat var felles allsang til «That's Amore». Vi sang gladelig med, mens vi skålte i cola og vann med de mange servitørene som svinset omkring. God stemning og enda bedre dessert.

Fyrverkeri hører med til 4^th of July, men multimillionsdollarfyrverkeriet som vanligvis smelles av på Venice Beach var avlyst i år og vi bestemte oss derfor for å ta taxi til Culver City for fyrverkeriavfyringen der. Vi var så heldige å få en av Amerikas nye landsmenn og etter en del om og men og kjøring frem og tilbake ble vi satt av i utkanten av Culver City, langt unna fyrverkeriet. Vi kunne høre det smelle og så noen lysglimt i det fjerne. God bless the USA!

Dagen derpå drog vi til Six Flags Magic Mountain, en fornøyelsespark utenfor LA. Vi tenkte dette kunne bli en fin feiring, dagen etter dagen. Amerikanerne KAN berg og dalbaner og det fikk vi erfare denne dagen. I dampene varme uten vind beveget vi oss rundt for å la oss kaste rundt både oppover og bortover. Vi er jo ikke kjent for å være pyser og vi heiv oss rundt og tok Goliath – med 77 meters dropp – to ganger på rad! For Miriam og Elisa ble det vel mye hiving og kvalmen kom sigende. De trengte litt tid på å hente seg inn igjen. Ingrid og Tone derimot fortsatte jakten på den skrekkblandede fryden. Etter et lite opphold for gruppens uvelle medlemmer var man igjen igang. Dagens høydepunkt, foruten den helt syyyke Tatsu – hvor man praktisk talt fløy rundt i parken hengende med ansiktet ned mot bakken og rundt og opp og ned selvfølgelig – var en tur i «Roaring Rapids» og Tømmerrenna. De to vannbaserte attraksjonene gjorde oss ikke mindre enn dryppende gjennomvåte – to ganger! Gurimalla som vi lo! Vått barn skyr ikke tømmerrenna! Det var jo varmt denne dagen, så en slik kalddusj var ikke å forakte, tenker du kanskje. Og riktignok var det varmt, men det passer ikke alltid så bra å sette seg inn i en bil med søkkvått antrekk. Da vi en time senere rullet inn foran hotellets inngang, sittende på hver vår plastpose, ble vi møtt av fire valeter som åpned dørene. Idet den ene sier «Good evening, Miss Johansen» drog vi av oss plastposene.

Etter noen små sightseeingstopp dagen etter i Santa Monica, Beverly Hills og Hollywood var vi klare for luksuslivet i Las Vegas.

Roadtrip part 4

Så var det igjen på tide å sette seg i bilen for å komme seg lenger sørover. The city of love hadde fått blomstret litt ifra seg og vi gledet oss til å kjenne stadig mer California varme på kroppen. Det ble ganske lange kjøreturer disse dagene også, først til San Luis Obispo, så til Los Angeles. Pacific Coast Highway 1 gav flere «oooh» og «aaah» opplevelser og med strålende sol stort sett hele tiden var det mye fint å se på.

Underveis utbrøt Elisa; «Ka e de greiene der?» Vi ble usikre på hva hun mente, men da hun forklarte at hun hadde sett noe som så ut som myke steiner på stranden ante vi at Elisas mentale helse kanskje begynte å skrante. Så gikk det opp for oss tre andre at Elisa slett ikke er sykere enn vanlig, men at det var en hel drøss med hvalrosser som lå der. En umiddelbar tanke var jo selvsagt at Valborg og Valdemar som hadde hvalfartet fra hval-kysten lenger nord hadde lagt seg til her på sørsiden, men det var altså hvalross. Eller en «oversized seal with a hangover», ifølge en forbipasserende amerikaner. Men hvalrossene var fiffige de også. Og digre!

Vi ville innom Hearst Castle i hvalrossland, men der var det desverre stengt for dagen, så vi fikk dra til hotellet; det beryktede Madonna Inn. Temahotellet som gjør «over the top» til tidenes understatement, bød på masse sære detaljer og morsomme rom. Vi bodde på «Sir Winston Raleigh», med murstein, skinnstol, tobakkspiper på display og noen digre puter (sikkert inspirert av mursteinen for de var tilsvarende harde...). På hotellets steak house med rosa rosa rosa som tema fikk vi god oppvartning. Og Miriam danset seg ut av gjeld med en solodans på restaurantens dansegulv. Ingrid bladde villig opp. Easiest dollar she ever made!

Dagen derpå drog vi tilbake til Hearst Castle for å se på det digre slottet som Mr. Hearst fikk bygget i løpet av 28 år i første halvdel av 1900-tallet. Slottet var imponerende stort og flott, men Mr. Hearst himself fikk en ripe eller to i lakken i løpet av den guidede turen. Konklusjonen var at han var en drittsekk med mye penger og god smak.

Rett før vi ankom Los Angeles tok vi en pit-stop i Santa Barbara. På en indisk restaurant med bråkete takvifte, dameplakater på do og en servitør som kjente politimester Jørgen i Tønsberg fikk vi god indisk mat, deriblant husets ballongbrød som smakte snadder!

Nå har vi sjekket inn på hotell Mariott at the Marina Del Rey og vi kan rapportere om fine forhold. Da vi kjørte inn foran hotellet ble bilen vår nærmest angrepet av fire uniformskledde gutter som ville hjelpe med den minste ting, ut av bilen, baggasje til rommet og bilen til parkeringen. Vi ble mildt sagt forfjamset der vi satt. Vi tenker at hvis dette er forsmaken på hva Los Angeles og Marina Del Rey kommer til å tilby, så la det bare komme!

Roadtrip part 3

San Francisco innfridde alle forventninger og mer til. Dagen startet med frokost på en lokal cafe som vi ble anbefalt av en tilfeldig amerikaner som vi møtte foran hotellet. Han kunne selv gå god for at han var lommekjent og kunne bussrutene på rams, hvilket ga oss tiltro til hans ekspertise. Tones blonde hår og blå øyne fikk en kafegjest til å tippe på at Italia var hennes nasjonalitet, idet han kalte køen der vi stod for «the pretty section». Vi måtte undskylde ham da han var i en delvis beruset tilstand.

Når man er i San Francisco er det et must å ta en tur med «the Cable cars», et tur ned Lombard street - the very crooked street- og en tur ut på det blå for å sjekke understellet til «the Golden Gate Bridge» og fluktmulighetene fra Alcatraz. Ifølge kapteinen var det bare to mennesker som har klart å flykte fra øya: selveste Sean Connery og Clint Eastwood. Båtturen satt sine spor, med tanke på både historie og hudfarge. Vikinger som vi er lot vi solkremen bli i toalettvesken og hummerfargen innta kroppene. Lenge leve Aloe Vera!

Etter enda noen timer med shopping ble det full overhaling på hotellet før vi dro ut for å sjekke ut byens natteliv. Til alle store forundring var taxisjåførens yndlingssport intet ringere enn kvinnefotball og han visste mye mer enn oss om emnet. Han kunne fortelle at Norge hadde vunnet gårsdagens kamp mot Tyskland og at dagens VM-kamp ble spilt av New Zeland og England med sluttresultat 1-2. Vi ble imponert og målløse ettersom vi aldri har hørt slikt fra en mann...

Så var det på tide å innta dansegulvet. Vi ble kjørt dit av en taxisjåfør som heller ville ha damene på soverommet enn på fotballbanen og som virket litt bitter på livet. Med den ene syrlige kommentaren etter den andre, fortalte han oss at hvis vi så på USA som et «perverted Disneyland» så gav det mer mening. «Don't take anything seriously!» var hans råd idet vi ble sluppet av i et nattklubbstrøk. Og det som skjedde på dansegulvet i San Francisco velger vi å ikke ta seriøst. Da klokka var passert midnatt og det var på tide for norske prinsesser å komme seg hjem, skulle det vise seg å være lettere å komme til enn fra dette strøket. Mens vi desperat forsøkte å få tak i en taxi kom vi i snakk med noen hyggelige amerikanske gutter. De sa at de også trengte taxi, men at de jo ikke kunne snappe en rett foran øynene våre. Så idet en taxi omsider stoppet, kunne vi stige inn. Invitasjonen til å bli med dem hjem en tur kom først når vi satt inne i taxien. Too late. You snooze you looose.

Roadtrip part 2

De to neste dagene gikk med til mye kjøring, men også spennende opplevelser på veien. Elisa Beate oppdaget en ny form for flørting på veien, nemlig filbytte/forbikjørings-flørting (i ordets rette forstand). Hun smilte og vinket og prøvde å sjekke opp alle kjekke, unge menn på sin vei. Dere som er interessert i utfallet av dette får høre med eksperten selv...

På vei sørover måtte vi selvfølgelig ta en liten dopause og mens Elisa og Miriam sto og ventet på de andre jentene kom de i snakk med en hyggelig selger som hadde som jobb å fylle godterier i butikkhyllene. «Come with me out to my car and I will give some chewinggum samples» sa mannen, og mot alle mors advarsler om å ikke bli med fremmede menn som tilbyr godteri bak i bilen deres, fulgte alle de fire jentene smilende med. Mannen, som forresten var stor fan av den norske muskelmannen, Magnussen, ga oss flere pakker tyggis, Skittels og Starburst og vi smilte takknemlig. «We have to take a picture with you Candyman!» utbryter Ingrid, og Miriam drar frem kameraet idet hun roper: «Smile mr. Candyman!»

Som seg hør og bør ble det selvfølgelig satt av tid til shopping på et gedigent outlet sør for Portland. Her gikk jentene amok og handlet klær i rekordfart til rekord pris, vi løp igjennom Gap, Nike, Levis, Banana Republic, Esprit og you name it. Den lille matpausen ble tatt på shingshongkinarestauranten med «One way Jesus» og «Hillsong United» på den store flatskjermen i bakgrunnen, turens til nå eneste kristne innslag (bortsett fra bilbønnen til Elisa før avspark). Maten gikk ned på høykant for å rekke mest mulig shopping på kortest mulig tid.

Sent men godt ankom vi motellet «Americas best value inn» med en sikkert noe overdreven tittel.. Ifølge CSI-kjenneren Tone så dette ut som et åsted tatt ut av serien. Her sov vi godt og relativt trygt før vi sto opp til en ny dag med nye eventyr.

Neste dag ble startet med motell-frokost som bestod av toast med smør og Marmelade. Redningen ble drive-thru-Starbucks som kan beskrives med ett ord – rimelig fantastisk! Så gikk turen videre gjennom Redwood forest med enorme trær på trær på trær. Og jammen meg kjørte vi ikke igjennom et tre også, for den nette sum av 5$. California har mye å by på, også en hvalflokk som visstnok ikke likte å bevege for mye på seg. Til vår skuffelse hadde Hvalborg og Hvaldemar hvalfartet til svalere bukter og var ikke å se fra utsiktspunktet. Men dette satte ingen stopper for vårt gode humør, tvert om. Skal det være en hvalnøtt?

Turen videre sørover gikk innom Trinidad, Eureka, og andre merkelige navn. («Hette ikkje hu nakenmodellen Trinidad?» «Ehm, du mener Triana?») Tilsutt kom vi frem til dagens endestasjon, San Fransisco, etter en tur over Golden Gate Bridge og noen små feilnavigeringer...som ble rettet opp av Copilotlive USA (magisk!).

Dagens sitat:

«Me e på roadtrip i USA!» gjentatt av Elisa minst fire ganger.

«Han prøver å sjekka deg opp» gjentatt av Elisa minst fire ganger ved forbikjøring.

Roadtrip part 1

Før morgenfuglene sto opp i Oslo var de fire frøknene allerede på vei til Gardermoen i «gliset» til Ingrid. Sola skinte og alt lå tilrette for en finfin ferie. Allerede før vi nådde Gardernoen hadde Elisa utbrutt «Tenk, jenter, me e på roadtrip!» fire ganger. Entusiasmen var, tro det eller ei, like stor hver gang. På Gardermoen ble vi kroppsvisitert og fikk i oss litt morgenmat før flyet tok av mot Amsterdam og Portland. Ombord på flyet («Kryss fingrene for at det er skjerm på hvert sete, jenter!») ble vi sittende som nødutgangansvarlige og fikk stifte bekjentskap med den koselige flyvertinnen fra Delta Airlines. Flyreisa gikk unna, godt hjulpet av opptil flere filmer og TV-serier, samt Boris fra Estland, som hadde overhørt vår samtale med flyvertinnen og leverte fra seg reisetips, punktvis, skrevet med løkkeskrift på en spypose. Vedlagt spyposen fulgte en liten lapp med navn, nummer og mailadress. «In case of an emergencey» stod det på lappen. La oss håpe det blir en emergency, tenkte vi...

Vel fremme i Portland hadde ikke Elisas baggasje kommet frem. Lite visste vi om at dette skulle prege de to neste dagene med utallige telefoner til Delta Airlines baggasjescervice. Ingen svar, intet køsystem, opptatt, frekke folk og flerfoldige «Sorry, there's nothing else I can do for you.» Hvorpå de som regel la på uten å si hadet, eller andre høflige ting man i tidlig alder lærte at man skulle gjøre. For å røpe enden på visa, så fikk Elisa baggasjen sin til slutt, men først etter at vårt opphold i Seattle var over.

«Seattle?», tenker du kanskje. Og ja, vi kan bekrefte. Det var dit turen gikk. Tre timer nord for Portland ligger Emerald City, med Grey's Anatomy, Mc Dreamies og Fraiser Crane. Og Space Needle. Vi leide oss en bil for å ta oss oppover, og jentene med smilet og sjarmen på plass fikk en knakende fin oppgradering på bilen, til en klekkelig pris. Juhu..En Jeep Grand Cherokee med god baggasjeplass og ikke minst god plass til fire jenter på tur. Svært god plass. Boltreplass rett og slett. Og på roadtrip skal det boltres.

På plass i Seattle ble det en tidlig kveld for jenter som hadde reist langt og lenger enn langt, men på morgenkvisten var vi klare for dyst. Langt tidligere enn når vi er vant med å begynne å bevege oss utomhus. Men da får man vel mer ut av dagen, er det ikke slik?

Seattle monorail og Pike Market stod på programmet, med den obligatoriske turen til den første Starbucks kafeen i verden og et lite blikk på «The Bubblegum house». Etterpå hadde vi lunsj på den dreiende restauranten i Space Needle. Fin utsikt.

Så til det som skulle vise seg å være dagens høydepunkt. «Ride the Duck»-tour bil/båt tok oss rundt i hele Seattle og med tidenes guide, Claire Bouyant. Hun var et fyrverkeri og serverte den ene gode historien etter den andre. «I'm a teacher. My my mum knows I do this for a living. My dad thinks I teach. She tells him lies. She's a good wife.» og «These floating homes have an average prize of about $1.8 million. I'll show you where I live. Do you see that red house over there? And then there's a blue one next to that. And then that pretty grey house with the American flag on top of it? I live about five miles north of that house.» Seattle og Claire Bouyant leverte!